Noen ganger tenker jeg hvor urettferdig verden kan være, hvor slemme noen mennesker kan være, hvor ondskapsfulle mennsker kan være når dem både dreper og lager krig, men det finnes også hyggelige mennesker i verden, mennesker som vil hjelpe, mennesker som faktisk gir penger, kanskje nesten alt dem har. Også finnes det fattigdom i Norge også, jeg føler vi ikke er så flinke til å tenke på det, tenke på hvor godt vi har det, og at vi burde hjelpe. Istedet krangler vi, vi stresser, vi vil ha bare mer og mer, vi shopper til vi brekker oss. Men vi blir aldri fornøyd, eller jo noen ganger, men vi kaster mat. Vi setter ikke pris på det vi har ordentlig, også finnes det folk der ute som ikke har mat på bordet, de har lite klær, de er redde for hva som vil hende dem når de går ut fra der dem bor, de vet ikke om de kommer tilbake levende, de kjemper rett og slett for å overleve,
og her sitter vi i en ego verden og tenker ikke på noe annet enn oss selv, vi damer blir fort irritert når vi har mensen, og på de som står oss nærmest også. Hvorfor må verden være så urettferdig? hvorfor kan vi ikke tenke på litt flere folk enn oss selv, hvorfor kan vi ikke hjelpe andre?
Jeg gråter med tanke på at det er så mye fælt i verden, ondskapsfulle mennesker som gjør vondt mot andre mennesker. Hvorfor kan ikke alle hjelpe da? hjelp eldre med å hjelpe dem over veien, reist dere opp å gi den eldre damen eller mannen plassen din på bussen, måk veien til en eldre nabo, gi naboen din en blomst. Det er sånne små ting som kan hjelpe mot en tyngre hverdag.
Tenk på det neste gang dere spiser et måltid eller er ute et sted og gjør små gjerninger.
