Som jeg skrev i innlegget under fikk jeg verke byller, drakk møkkete vann, vasket meg i møkkete vann og koste med barn som hadde tuberkulose. Jeg angrer ikke et sekund på at det skjedde! Her skal jeg fortelle dere hvorfor:Uansett hvordan det føltes og at jeg i tilegg fikk lopper på madrassen, så fikk jeg en følelse hvordan det føltes å være fattig. Hvordan de opplever det og hva slags sykdommer de må gå igjennom hver dag. Jeg kunne ikke la vær og kose med barna. Jeg følte de trengte kos og oppmerksomhet ettersom de hver dag vil oppleve traumatiske opplevelser. De trengte den omsorgen vi ga dem de ukene vi var der. Jeg angrer virkelig ikke et sekund.
Vi har det så bra i Norge, det at vi kan dusje hver dag, har alltid tilgang på rent vann og mat. Vi må ikke fighte hver dag for å få det vi trenger av mat, det finnes tilgjengelig i butikken. Vi må ikke gå langt for å få mat, vi har rent vann i springen, og har alt tilgjengelig hvor enn vi går!
